torsdag 24. juli 2008

Tanker fra sengekanten og humor på galskapen.

Etter jeg igår kveld postet et lite innlegg om denne bloggen på et forum jeg er medlem av, har jeg fått mange tilbakemeldinger. Alle positive. Disse tok jeg med meg sammen med blokk og blyant på sengekanten igår kveld. Ikke min seng og ikke på mitt soverom. Jeg er så heldig å ha foreldrene mine i nærheten så jeg har den siste uken oppholdt meg hos de etter kveldens frembrudd.

En rød tråd i svarene jeg har fått er at jeg blir ansett som modig. Jeg ser meg ikke selv som modig - jeg bare forteller en virkelighetshistorie med et aktuellt tema. Og verken jeg eller det jeg skriver om er unikt. Samme temaet er beskrevet av et utall og langt bedre historieforteller enn meg.

I de periodene hvor de fysiske plagene mine ender opp på det nivået at de blir uhåndterlige for meg prøver jeg i ren desperasjon og få tankene over på noe annet. Frem til den siste uken har dette hjulpet meg de fleste gangene. Som oftest er tema mitt favoritthåndarbeide og mange av prosjektene mine har sett dagens lys ved denne måten.
Men i går kveld var det denne bloggen og responsen jeg har fått som skulle fungere som bortdriveren. Jeg hadde tenkt til å skrive ned noen av funderingene mine slik at jeg lettere kunne skrive dette innlegget i dag. Samtidig herjet ubehaget i kroppen min. I nesten en uke har jeg hatt en trykkfølelse i hele hodet og særlig ned i pannen og over øynenene. Samtidig har jeg en svimmelhetsfølelse i varierende grad. Noen ganger bare vaier jeg og andre ganger kjennes det ut som jeg er iferd med å besvime. Dette gir også utslag i tåkelagt syn. Så er det presset som ligger like under brystbenet. Dette presset er litt av og på. Nå skal det nok ikke stikkes under en stol at jeg burde ha utført en synstest også for lenge siden.

Men blander jeg det her med litt panikkangst så blir det rene heksebrygget. Slik har dagene den siste uken vært nærmest uten opphold av plagene. Det er det som gjør meg så redd og engstelig nå. Tidligere har det på en måte vært noen timer med intenst for så en stund å bli borte og dernest på'n igjen. En dag mindre og en dag mer.
Det som varierer i styrke er feberfølsen og klamheten.

Ettersom jeg har katt og kanin som husdyr må jeg en tur hjem hver dag for å se til disse. Det som også ble puttet ned i vesken på mitt korte hjemmebesøk var et febertermometer.

Etter jeg hadde krøpet vel i seng og under dynen med blokk og blyant forsterket også feberfølelsen seg. Jeg forsøkte i en liten stund og skyve både det ene og det andre av veien og rette fokuset mot tankene på alle de som har besvart meg. Min mor har vel lært seg en del av signalene som jeg gir ifra meg ved disse periodene og igår var hun nok mer bekymret enn på lenge. Om det var i ren desperasjon for å eliminere bort mulige årsaker til min uvellhet aner jeg ikke, men termometeret ble iallefall hentet frem fra vesken og strategisk plassert på det sted hvor solen aldri skinner.
Nærmest i samme øyeblikk bestemmer også min mor seg for at det er på tide å legge seg. Hun kommer derfor inn på mitt soverom for å høre hvordan det er med meg. Jeg svarer da stikk motsatt av hvordan det egentlig er og håper stille at hun rekker å si god natt før den hersens temperaturmåleren begynner å pipe. Heldigvis ble døren lukket før alarmen gikk for febermåleren som viste helt normal kroppstemperatur.

Det var denne latterlige situasjonen som fikk meg til å tenke. Hva er det jeg egentlig forsøker å formidle til andre og oversette for meg selv? Angst er ikke en dødlig sykdom, den er bare grusom og slemt plagsom. Her skriver jeg side opp og side ned om noe som ikke er farlig. Hva med de som virkelig har eller hatt en farlig sykdom, er det et hån mot de og se hvilken oppmerksom jeg selv vier dette og får av andre?
Og hvordan fremstiller jeg egentlig meg selv? Det er er kanskje her den største utfordringen ligger for både meg og bloggen min.

I mitt aller første innlegg skrev jeg at det som posteres på den ene siden må også posteres tilsvarende for den andre.
Så dersom jeg skal fortelle mer på min historie må jeg også utvise eget ansvar og initiativ. Derfor har jeg idag vært hos legen. Jeg har tatt mange blodprøver og det er sendt rekvisisjon til røntgen av lungene mine. Det som engster meg er at blodtrykket mitt er høyt. 160/90. Ikke i krisesonen og noe av forhøyelsen kan også være et tillegg som ofte kontortrykk gir som de sier.
Men det er første gang jeg har opplevd at blodtrykket mitt har vært så høyt. Som regel har det falt ved annengangs måling. Ubehagene har som også som regel avtatt eller helt forsvunnet etter legebesøket. Slik er det ikke idag, til tross for at legen undersøkte både vel og lenge det han kunne på kontoret.

Ubehaget er helt likt nå som før legebesøket. Det er en ny situasjon for meg. Det eneste som er påvist idag er høyt blodtrykk. Det er ingen som dør over natten av det. Men hva om det dukker opp nye og andre ting på de andre prøvene. Hva om mistankene mine har vært riktige? Hvordan skal jeg da kunne klare å tilgi meg selv for at jeg har latt den teite, dumme ufarlige angsten stoppe meg fra å ta disse prøvene? Kanskje alt egentlig kunne vært unngått? Tenk om jeg har latt det gå for langt?

Det er noe som heter å ikke ta sorgene på forskudd, jeg får forsøke å legge meg på den linjen inntil det motsatte er bevist.

2 kommentarer:

mette's små og store betraktninger sa...

Vet ikke om det er noen trøst, jeg.
Enten du går til lege eller ikke så er du like mye frisk eller syk.

Man blir ikke syk av å gå til legen, enten så er man syk eller ikke uansett.

Hvis du unngår å gå til legen i redsel for å få det bekreftet så er jo det det farligste du gjør, for da får det utvikle seg uten medisiner eller annen legehjelp.

Er ikke meningen å skremme deg mere.Jeg regner med at du tar en ordentlig legesjekk med jevne mellomrom.
Jeg har nettopp tatt en mmri av hele hodet fordi ansiktet mitt ble nummen, de fant ingenting, men nå vet jeg at det ikke er noe galt med huet iallefall. Men som en ekte hypokonder(nemlig meg) ville ha sagt, at dette er kun et øyeblikksbildet.

Føler med deg ,skjønner godt hvordan du har det

Quiltemarerittet sa...

Det er ikke greit å ta seg i kragen når ikke kragen finnes der. Håper du får hjelp til å sy fast kragen din igjen.