Tanker fra sengekanten og humor på galskapen.

Etter jeg igår kveld postet et lite innlegg om denne bloggen på et forum jeg er medlem av, har jeg fått mange tilbakemeldinger. Alle positive. Disse tok jeg med meg sammen med blokk og blyant på sengekanten igår kveld. Ikke min seng og ikke på mitt soverom. Jeg er så heldig å ha foreldrene mine i nærheten så jeg har den siste uken oppholdt meg hos de etter kveldens frembrudd.

En rød tråd i svarene jeg har fått er at jeg blir ansett som modig. Jeg ser meg ikke selv som modig - jeg bare forteller en virkelighetshistorie med et aktuellt tema. Og verken jeg eller det jeg skriver om er unikt. Samme temaet er beskrevet av et utall og langt bedre historieforteller enn meg.

I de periodene hvor de fysiske plagene mine ender opp på det nivået at de blir uhåndterlige for meg prøver jeg i ren desperasjon og få tankene over på noe annet. Frem til den siste uken har dette hjulpet meg de fleste gangene. Som oftest er tema mitt favoritthåndarbeide og mange av prosjektene mine har sett dagens lys ved denne måten.
Men i går kveld var det denne bloggen og responsen jeg har fått som skulle fungere som bortdriveren. Jeg hadde tenkt til å skrive ned noen av funderingene mine slik at jeg lettere kunne skrive dette innlegget i dag. Samtidig herjet ubehaget i kroppen min. I nesten en uke har jeg hatt en trykkfølelse i hele hodet og særlig ned i pannen og over øynenene. Samtidig har jeg en svimmelhetsfølelse i varierende grad. Noen ganger bare vaier jeg og andre ganger kjennes det ut som jeg er iferd med å besvime. Dette gir også utslag i tåkelagt syn. Så er det presset som ligger like under brystbenet. Dette presset er litt av og på. Nå skal det nok ikke stikkes under en stol at jeg burde ha utført en synstest også for lenge siden.

Men blander jeg det her med litt panikkangst så blir det rene heksebrygget. Slik har dagene den siste uken vært nærmest uten opphold av plagene. Det er det som gjør meg så redd og engstelig nå. Tidligere har det på en måte vært noen timer med intenst for så en stund å bli borte og dernest på'n igjen. En dag mindre og en dag mer.
Det som varierer i styrke er feberfølsen og klamheten.

Ettersom jeg har katt og kanin som husdyr må jeg en tur hjem hver dag for å se til disse. Det som også ble puttet ned i vesken på mitt korte hjemmebesøk var et febertermometer.

Etter jeg hadde krøpet vel i seng og under dynen med blokk og blyant forsterket også feberfølelsen seg. Jeg forsøkte i en liten stund og skyve både det ene og det andre av veien og rette fokuset mot tankene på alle de som har besvart meg. Min mor har vel lært seg en del av signalene som jeg gir ifra meg ved disse periodene og igår var hun nok mer bekymret enn på lenge. Om det var i ren desperasjon for å eliminere bort mulige årsaker til min uvellhet aner jeg ikke, men termometeret ble iallefall hentet frem fra vesken og strategisk plassert på det sted hvor solen aldri skinner.
Nærmest i samme øyeblikk bestemmer også min mor seg for at det er på tide å legge seg. Hun kommer derfor inn på mitt soverom for å høre hvordan det er med meg. Jeg svarer da stikk motsatt av hvordan det egentlig er og håper stille at hun rekker å si god natt før den hersens temperaturmåleren begynner å pipe. Heldigvis ble døren lukket før alarmen gikk for febermåleren som viste helt normal kroppstemperatur.

Det var denne latterlige situasjonen som fikk meg til å tenke. Hva er det jeg egentlig forsøker å formidle til andre og oversette for meg selv? Angst er ikke en dødlig sykdom, den er bare grusom og slemt plagsom. Her skriver jeg side opp og side ned om noe som ikke er farlig. Hva med de som virkelig har eller hatt en farlig sykdom, er det et hån mot de og se hvilken oppmerksom jeg selv vier dette og får av andre?
Og hvordan fremstiller jeg egentlig meg selv? Det er er kanskje her den største utfordringen ligger for både meg og bloggen min.

I mitt aller første innlegg skrev jeg at det som posteres på den ene siden må også posteres tilsvarende for den andre.
Så dersom jeg skal fortelle mer på min historie må jeg også utvise eget ansvar og initiativ. Derfor har jeg idag vært hos legen. Jeg har tatt mange blodprøver og det er sendt rekvisisjon til røntgen av lungene mine. Det som engster meg er at blodtrykket mitt er høyt. 160/90. Ikke i krisesonen og noe av forhøyelsen kan også være et tillegg som ofte kontortrykk gir som de sier.
Men det er første gang jeg har opplevd at blodtrykket mitt har vært så høyt. Som regel har det falt ved annengangs måling. Ubehagene har som også som regel avtatt eller helt forsvunnet etter legebesøket. Slik er det ikke idag, til tross for at legen undersøkte både vel og lenge det han kunne på kontoret.

Ubehaget er helt likt nå som før legebesøket. Det er en ny situasjon for meg. Det eneste som er påvist idag er høyt blodtrykk. Det er ingen som dør over natten av det. Men hva om det dukker opp nye og andre ting på de andre prøvene. Hva om mistankene mine har vært riktige? Hvordan skal jeg da kunne klare å tilgi meg selv for at jeg har latt den teite, dumme ufarlige angsten stoppe meg fra å ta disse prøvene? Kanskje alt egentlig kunne vært unngått? Tenk om jeg har latt det gå for langt?

Det er noe som heter å ikke ta sorgene på forskudd, jeg får forsøke å legge meg på den linjen inntil det motsatte er bevist.

Jeg opplever mine förste angstanfall.

Den spede begynnelsen på min angstkarriere startet få uker etter jeg fikk mitt förste barn og var 24 år gammel. Bare 2 1/2 halv måned etter födselen ble jeg operert og var innlagt på sykehuset i 14 dager. Det jeg husker fra denne tiden var at jeg var livredd og panikkslagen. Jeg kom meg kjapt igjen og etter det jeg minnes gikk det noen måneder för jeg opplevde de förste angsanfallene.

De kom på kveldene når jeg hadde lagt meg, hvor hjertet galloperte i voldsom hastighet, med svimmelhet og synsforstyrrelser. Jeg var overbevist om at jeg skulle dö og hvis jeg sovnet så kom jeg ikke til å våkne igjen. Vi hadde soverom i 2. etg. og jeg husker meg selv hvordan jeg klamret meg til rekkverket ned trappen og inn på kjökkenet. Med skjelvende hender fikk jeg fylt melk i et glass og satt meg ved bordet. En liten stund senere gikk angstanfallet over og jeg kunne legge meg og denne gangen få sove.

Da melken etter kort tid ikke lenger fikk ubehaget til å forsvinne, ble panikken og redselen ennå verre.

I tillegg til de andre plagene begynte jeg nå også å hyperventilere og skjelve i hele kroppen. Jeg var som et aspelöv. Inntil nå hadde jeg vel holdt det ganske skjult for min mann, men nå var jeg så redd at jeg ikke turde annet enn å vekke han han når angsten kom. Jeg husker spesielt godt en gang som vi på natten gikk ned i stuen. Vi skulle pröve å spille kort for å få tankene mine over på noe annet.
Jeg ristet så ille på hendene så kortene forsvant i hytt og pine.


Angstanfallene mine var gjerne knyttet til menstrusjonen i den förste tiden. Ukene i mellom var som regel helt fine. Etter dröye halvåret var jeg i full jobb igjen. Det var ikke rom for noe annet ettersom jeg ikke hadde noe svangersskapslönn den gangen. Nå startet også angstanfallene mine på dagtid og utenom det tidligere mönsteret mitt.

Jeg pendlet ca 4 mil til mitt arbeidssted og arbeidet 80 prosent. Jeg valgte å begynne to timer senere på dagen istedet for en fridag for å få litt tid med knöttet om morningen og benyttet derfor egen bil. Uroen startet oftere og oftere i bilen på veien til jobb. Denne uroen var uro for få angstanfallene mine. Og jeg endte opp med å ha en brun papirpose i stresskofferten som jeg måtte stoppe og puste i både til og fra jobb.

Angsten grep nå tak i meg på de underligste steder og med alskens ubehagligheter. Halsen kunne snöre seg sammen og jeg fikk problemer med å svelge både vått og tört. Jeg ble livredd for å gå alene noen steder og bare jeg satte meg i bilen var det frem med papirposen min.

Tilslutt turde jeg ikke dusje för min mann var kommet hjem fra jobb. Tenk om jeg döde i dusjen, mens knöttet ble liggende alene og ingen andre var tilstede i huset.
Jeg hadde nok värt innom en lege med problemet, men ettersom det utviklet seg så fort og hyppig fikk jeg time hos en psykeriater på sykehuset.

På denne tiden var jeg nok en ung kvinne som ikke turde å motsi eller stille krav til noen på den måten jeg tör idag. Så min overbevisning lå nok fortsatt i det at jeg måtte ha en sykdom som påförte meg alle disse plagene.
Jeg skrev derfor ned alle mine opplevelser med hvordan jeg opplevde alle mine fysiske plager. Det ble 3 A4 sider.
Egentlig burde jeg le av det hele idag. Sannsynligheten for at legen ikke fant en årsak med alle disse symptonene ville jo värt minimal. Fortsettelsen på denne historien skal jeg fortelle videre en annen dag.

Så hvorfor ler jeg ikke av dette, 20 år etter.

Jo for i skrivende stund er jeg inne i en periode med forhåpentligvis angst - og verre og kraftigere en noen gang.
Det har vart i et års tid. Og jeg har nå så store fysiske plager hvor ubehaglighetene for 20 års siden fremstår som et lite myggstikk til sammenligning.
Redselen idag for at jeg er alvorlig syk er så skremmende og plagene konstante 24 timer i dögnet. Jeg skulle värt hos på laboratoriet for et år siden og tatt masse pröver. En av årsakene til at jeg ikke har gjort dette er at jeg er redd for hva de skal oppdage. En annen er at jeg også har forsökt å si til meg selv er at om dette er angst så skal jeg overvinne den. Men nå er jeg virkelig redd for at det ikke lenger er angst. Jeg har så lang erfaring og jeg har lärt meg så mange knep, både for de fysiske plagene og for de mentale tankene at jeg er virkelig i et villrede her. Mange av plagene mine er også nye iforhold til hva jeg har opplevd under alle disse årene.

Jeg vet det er mange der ute som sliter med det samme som jeg. Mange som lever med dette i ensomhet for utad så virker vi som funksjonelle og vellykkede mennesker.
Kanskje noe av hensikten min med å fortelle om meg selv i denne bloggen er å finne likesinnede og vi kan dele våre erfaringer og våre til hjelp for hverandre.

I Lille Rosin's koffert

Om jeg skulle systematisert livets arkiv i kofferter - så er det her mine mentale dagböker blir oppbevart. Og her har det samlet seg både mangt og mye av rariteter. Innholdet er som retten pytt i panne. Både ferskvarer og gårsdagens rester. Mye verdier, men også rask som desverre er av ikke nedbrytbart materiale.

Det samme innhold som de aller fleste har i sine kofferter. Noen med mindre og lettere kofferter og andre med större og tyngre.

I enkelte situasjoner verdsetter jeg dens innhold som en gullgruve og bärer den gjerne med meg. Andre ganger er den som en tung byrde og jeg skulle gjerne ha satt den igjen hvor som helst og gjerne på et sted som den aldri ville funnet tilbake til sin rettmessige eier.

Under lokket befinner det seg nå ganske mange år og statistisk sett klasifiseres den som litt over halvfull.

Om denne kofferten skulle blitt satt på mitt kontor idag som en yrkesmessig arbeidsoppgave, ville innholdet värt materiell for revisjon av årets förste halvår.
Et viktig element i saksbehandlingen ville värt å finne den röde tråden for både pluss og minus-siden.

Den röde tråden
Selvfölgelig er en del av bilagene sortert og analysert. Men pluss-siden gir nok helt klart tydligere signaler på hvilke aktiviteter som gir positiv avkastning og som bör videreutvikles.

De andre bilagene har det värt desto vanskligere å behandle. Noen er avklart, andre er mere usikre og fremdeles aktive. Men så er det den siste bunken av bilag. De ubehaglige, og som er gjemt nederst og gjerne dekket til. I tider mindre synlige og effekten på debetsiden er minimal. Bilagene blir ignorert og oversett. Men så inntreffer det noe som forårsaker at kofferten velter. Enten av andre eller meg selv. Bunnslammet befinner seg plutselig överst.

Slik har kofferten min nå ligget urört i lang tid. Men lokket er blitt åpnet.

Skal jeg forsöke å lukke den på en eller annen måte, eller er tiden inne for revisjon av förste halvdel? Gå igjennom bilag for bilag og se om det er tilfeldighetene som har laget disse kreditbilagene eller om det er en röd tråd gjennom det hele.

Det er ikke tvil om hva min faglige del av hjernen svarer, men det er spörsmålet som den mentale delen stiller meg som nok vil väre det avgjörende i saken.

Våger jeg? Finnes det fortsatt reserver igjen på lageret mitt som kan väre til hjelp i prosessen.

Men et lite skritt frem om det så skulle bli to skritt tilbake vil kanskje alltid väre bedre enn stillestående.

Det bilaget som jeg först vil plukke frem er bokfört på kontoen under angst og depresjoner. Dette bilaget har värt fremme til behandling för og hele saksbehandlingen for dette bilaget blir neppe belyst i denne blogg, men en del fragmenter blir nok dokumentert.

Men denne bloggen skal ikke bare handle om kreditsiden. For at balansen skal opprettsholdes må også lik sum posteres på debetsiden.
Det gjelder bare å finne de riktige kontoene for bilagene på begge sider.