onsdag 23. juli 2008

Jeg opplever mine förste angstanfall.

Den spede begynnelsen på min angstkarriere startet få uker etter jeg fikk mitt förste barn og var 24 år gammel. Bare 2 1/2 halv måned etter födselen ble jeg operert og var innlagt på sykehuset i 14 dager. Det jeg husker fra denne tiden var at jeg var livredd og panikkslagen. Jeg kom meg kjapt igjen og etter det jeg minnes gikk det noen måneder för jeg opplevde de förste angsanfallene.

De kom på kveldene når jeg hadde lagt meg, hvor hjertet galloperte i voldsom hastighet, med svimmelhet og synsforstyrrelser. Jeg var overbevist om at jeg skulle dö og hvis jeg sovnet så kom jeg ikke til å våkne igjen. Vi hadde soverom i 2. etg. og jeg husker meg selv hvordan jeg klamret meg til rekkverket ned trappen og inn på kjökkenet. Med skjelvende hender fikk jeg fylt melk i et glass og satt meg ved bordet. En liten stund senere gikk angstanfallet over og jeg kunne legge meg og denne gangen få sove.

Da melken etter kort tid ikke lenger fikk ubehaget til å forsvinne, ble panikken og redselen ennå verre.

I tillegg til de andre plagene begynte jeg nå også å hyperventilere og skjelve i hele kroppen. Jeg var som et aspelöv. Inntil nå hadde jeg vel holdt det ganske skjult for min mann, men nå var jeg så redd at jeg ikke turde annet enn å vekke han han når angsten kom. Jeg husker spesielt godt en gang som vi på natten gikk ned i stuen. Vi skulle pröve å spille kort for å få tankene mine over på noe annet.
Jeg ristet så ille på hendene så kortene forsvant i hytt og pine.


Angstanfallene mine var gjerne knyttet til menstrusjonen i den förste tiden. Ukene i mellom var som regel helt fine. Etter dröye halvåret var jeg i full jobb igjen. Det var ikke rom for noe annet ettersom jeg ikke hadde noe svangersskapslönn den gangen. Nå startet også angstanfallene mine på dagtid og utenom det tidligere mönsteret mitt.

Jeg pendlet ca 4 mil til mitt arbeidssted og arbeidet 80 prosent. Jeg valgte å begynne to timer senere på dagen istedet for en fridag for å få litt tid med knöttet om morningen og benyttet derfor egen bil. Uroen startet oftere og oftere i bilen på veien til jobb. Denne uroen var uro for få angstanfallene mine. Og jeg endte opp med å ha en brun papirpose i stresskofferten som jeg måtte stoppe og puste i både til og fra jobb.

Angsten grep nå tak i meg på de underligste steder og med alskens ubehagligheter. Halsen kunne snöre seg sammen og jeg fikk problemer med å svelge både vått og tört. Jeg ble livredd for å gå alene noen steder og bare jeg satte meg i bilen var det frem med papirposen min.

Tilslutt turde jeg ikke dusje för min mann var kommet hjem fra jobb. Tenk om jeg döde i dusjen, mens knöttet ble liggende alene og ingen andre var tilstede i huset.
Jeg hadde nok värt innom en lege med problemet, men ettersom det utviklet seg så fort og hyppig fikk jeg time hos en psykeriater på sykehuset.

På denne tiden var jeg nok en ung kvinne som ikke turde å motsi eller stille krav til noen på den måten jeg tör idag. Så min overbevisning lå nok fortsatt i det at jeg måtte ha en sykdom som påförte meg alle disse plagene.
Jeg skrev derfor ned alle mine opplevelser med hvordan jeg opplevde alle mine fysiske plager. Det ble 3 A4 sider.
Egentlig burde jeg le av det hele idag. Sannsynligheten for at legen ikke fant en årsak med alle disse symptonene ville jo värt minimal. Fortsettelsen på denne historien skal jeg fortelle videre en annen dag.

Så hvorfor ler jeg ikke av dette, 20 år etter.

Jo for i skrivende stund er jeg inne i en periode med forhåpentligvis angst - og verre og kraftigere en noen gang.
Det har vart i et års tid. Og jeg har nå så store fysiske plager hvor ubehaglighetene for 20 års siden fremstår som et lite myggstikk til sammenligning.
Redselen idag for at jeg er alvorlig syk er så skremmende og plagene konstante 24 timer i dögnet. Jeg skulle värt hos på laboratoriet for et år siden og tatt masse pröver. En av årsakene til at jeg ikke har gjort dette er at jeg er redd for hva de skal oppdage. En annen er at jeg også har forsökt å si til meg selv er at om dette er angst så skal jeg overvinne den. Men nå er jeg virkelig redd for at det ikke lenger er angst. Jeg har så lang erfaring og jeg har lärt meg så mange knep, både for de fysiske plagene og for de mentale tankene at jeg er virkelig i et villrede her. Mange av plagene mine er også nye iforhold til hva jeg har opplevd under alle disse årene.

Jeg vet det er mange der ute som sliter med det samme som jeg. Mange som lever med dette i ensomhet for utad så virker vi som funksjonelle og vellykkede mennesker.
Kanskje noe av hensikten min med å fortelle om meg selv i denne bloggen er å finne likesinnede og vi kan dele våre erfaringer og våre til hjelp for hverandre.

8 kommentarer:

celina sa...

det verste med denne dødsangsten er at man er så redd for døden at man ikke klarer å leve på en ordentlig måte. Og det er det paradokse i dette, at man er så redd døden at man fratar seg gleden av å leve. Det er det verste med det hele, syns jeg.
Celina

Unknown sa...

hei på deg... dette var tøfft skrevet... min e-post og tlf har du...klem Ruth@

Elisabeth Augusta sa...

Du er modig som starter denne bloggen. Jeg har opplevd min del av angsthelvetet. Heldigvis fins det veier ut. Jeg lever et godt liv i dag, men det har vært mye kamp.

Du kjenner sikkert til Ingvard Wilhelmsen: http://www.helsenytt.no/artikler/hypokonder.htm

Unknown sa...

Tøff jente.. Det er ikke mye jeg kan si, men jeg føler med deg og sender deg measse klemmer og oppmuntring..

Mångsysslare sa...

Så bra at du setter fokus på dette! Jeg har gjennom hele mitt voksne liv hatt folk med angst og andre psykiske lidelser i mitt nærmiljø, og var lenge frustrert over at jeg aldri kunne få personene til å fortelle hva det innebærer. Det var visst for tøft.

De siste 10 årene har det vært lettere å få personlige erfaringer av folk. Jeg har ikke hatt tid til mer enn å skumlese innleggene dine, men skal lese igjennom igjen når jeg får tid. har oppfattet at du skriver veldig bra. Lykke til videre!

PerJorun sa...

Takk for at du setter ord på noe som for mange er noe "skummelt". Sliter med det samme selv, om enn ikke i samme grad. For meg er humor det som gjør at jeg kommer meg videre. Sender deg mange tanker og klemmer.

lise sa...

*klem*

Marie sa...

Hei,

Du oppfordret meg til å lese bloggene dine og det har jeg nå gjort.

Jeg må bare si at jeg er veldig stolt av deg fordi du har funnet en vei å deale med angsten din.

Og så syntes jeg at du er en kunstner når det gjelder kreativitet og det å skape ting med hendene dine!

Jeg forstår at det må være tøft og at mesteparten av energien går med på å holde angsten i sjakk.

Som en av innleggene poengterte; det er trist at redselen for døden skal ødelegge gleden ved å leve livet.

Alikevel greier jeg ikke å forstå tankene og redslene. Det er jo ikke logiske og rasjonelle tanker. Hjernen vår er rar.

Selv liker jeg ikke sykdom og sykdomsprat - det gir meg ubehag. Noe mine nærmeste lider av siden jeg ikke er noe spesiell god sykepleier for de når det trengs.

Vi har begge opplevd mye sykdomsprat og fokusering på sykdom i vår barndom. Det er et paradoks at vi i voksenlivet har endt opp i hver vår ende av skalaen i den forbindelse.

Jeg håper du på sikt finner en vei ut av angsthelvete. Jeg savner den "gamle" Lille Rosin.

Jeg tror på deg og er glad i dag.

Klem Søster'n